Til deg som har følelser!

I en vakker hage like utenfor Arendal en helt vanlig torsdag, skjedde det noe magisk som vil få store konsekvenser.

2016-08-18 12.10.46

En handlekraftig gjeng diskuterte følelser i lunsjen, og forberedet seg til en emosjonell kveld! En kveld som skal føre til endringer og omstilling i samfunnet, livet – og i næringslivet.

Emosjonell innsikt griper inn i absolutt alt vi driver med
– Evne til å samarbeide med andre.
– Kunnskap om dynamikken i mobbing.
– Aksept av smerte og motstand som naturlige deler av livet.
– Motet til å bryte normer og regler – bedrive innovasjon og skape nytt.

13901381_316151575385919_1051845306716405165_n

«Det er på tide å kutte ut! Slutte å late som. På tide å fremstå som hele mennesker. Som den vi er! Vi må tørre å vise følelser. Slutte å tro at sårbarhet er det samme som svakhet, og våge være ekte!» – sa Espen da han delte invitasjonen på sin Facebook side.

Med en spydspiss av handlekraftige damer, som Kathrine Aspaas, Bertha Lende Røed og Tonje Flack i front, var det nettopp det denne herlige gjengen gjorde da vi kicket det off på Arendalsuka i går!

DEmR-kollage

På bilde ser du: Julien S. Bourelle, Loveleen Rihel Brenna, Berta Lende Røed, Tonje Flack, Pellegrino Riccardi, Marthe Sveberg, Svein Harald Røine, Bodil Houg, Kathrine Aspaas, Maren Mørreaunet Selvaag, Jannicke Haugan, Per Espen Stoknes, Espen og meg! 

Våg å vise at du er mer enn det folk ser. Våg å være deg og våg å møte hele menneske.

Dette var det emosjonelle frasparket Espen og jeg gjorde i oss selv, og ønsket å dele med alle som ville høre på under åpningen.

20160818_233238

Alle vi foredragsholderne fikk 7 minutter hver på scenen, og du kan se opptak av alle de fantastiske emosjonelle «shottene» her:

Fuelbox og Raushetens Tid

Hvis du også tenker at vi må slutte å gjemme oss bak en maske og late som – At det er på tide å være litt mer modig i møte med oss selv og andre.

Da vil jeg også oppfordre deg til å ta del i dette og engasjere deg! Del, snakk om det, og løft det opp og frem.

Den Emosjonelle Revolusjonen har kommet for å bli, og du vil både se og høre mye mer om den i tiden fremover.

13912676_318479068486503_2264243906403263828_n

Nysgjerrig? og lyst til å være med?

Les Kathrine sin blogg, og bli inspirert, motivert og handlekraftig!

Emosjonelle klemmer fra Bianca

 

Gi meg en blomst mens jeg lever!

Dette er ordene til min bestemor Olaug. Kloke ord, da vi alle vet hvilket blomsterhav det ofte er i begravelser.

Det kan hende at du elsker å få blomster, men sjelden får det? Jeg vet om mange. Jeg kjenner menn som finner glede i å kjøpe en bukett i ny og ned. Men også menn som handler hver uke til sine kjære.

Hva med de kvinner som ønsker seg blomster, men ikke får? (Kan selvsagt være menn også dette)

20160816_170449

Da har jeg lyst å dele et enkelt tips med deg.

Når jeg gikk på Horten videregående skole, ble jeg kjent med en av mine nå aller nærmeste venninner, Mina. En fantastisk inspirerende kvinne jeg har lært mye av og ser opp til.

En av de tingene jeg har tatt med meg fra Mina i hverdagen er å kjøpe blomster selv. Det å pynte opp litt ekstra rundt seg selv, når dagene er tunge og utfordrende. Dette gjør virkelig susen for meg. Mer enn jeg tør å innrømme.

Mange ganger må jeg «presse» meg til å ta grep og ta turen til min favoritt blomsterhandler. Det er lett å ikke prioritere seg selv. Innimellom får jeg også lyst til å kjøpe med meg en bukett til noe jeg setter pris på. Vinn vinn altså.

20160812_144017

Det er det jo lidderlig mange av oss som trenger og ønsker å føle oss anerkjent i en innholdsrik hverdag. Da er det ekstra viktig at vi ikke glemmer å sette litt stas på oss selv!

Jeg er heldig å ha en mann som liker å kjøpe blomster, ikke så ofte men akkurat ofte nok, for meg. Det jeg setter mest pris på er vanligvis ikke blomstene, men korte han alltid gjør seg så flid med.

20160817_161451

Uansett om du er gift, alene, samboer.

Husk å unne deg noe fint i hverdagen. Om du så tar på deg skoene og går ut å plukker dem selv!

Jeg har tatt meg friheten i å pynte litt på min bestemors kloke ord:

«Kjøp 2 blomsterbuketter, 1 bukett til deg selv og 1 bukett til en du bryr deg om. -Og gled deg over dem begge mens du kan»

Velduftende klemmer fra
Bianca

 

Jeg betalte for å bli tatt på!

Jeg vet ikke hva fysisk nærhet betyr for deg, men for meg betyr det mye.

Det er vanskelig og utfordrende å klare seg uten, fordi jeg forbinder denne nærheten med å være ønsket og elsket! Det kan være en klem, sitte inntil, leie, stryke på kinnet, en hånd i ryggen, en hight -five, sove sammen.

I hverdagen er jeg fysisk nær alle jeg er glad i. Jeg tar på og klemmer så fort muligheten byr seg. Selv når jeg holder foredrag for mange hundre mennesker, tar jeg de i hånden hver og en, før jeg begynner. Og byr ofte på en klem til de som vil ha når jeg er ferdig. Jaja, det er litt rart, men det er meg!

Jeg forstod ikke hvor viktig denne fysiske nærheten var for meg, før den ble borte.

Dette er nå snart 10 år siden. Ektemannen min, pappaen til barna våre hadde valgt å ta sitt eget liv. Alle har vi mistet noe eller noen i livet. Alle bærer vi på noe eller noen. Mannen min og jeg hadde vært veldig nær hverandre, i hverdagen. Vi klemte, leide, og tok ofte på hverandre.

Bianca

Når livet etter en stund skulle gå videre og alle forventet at det skulle bli bedre for meg.

Ble det verre. Jeg følte meg mer ensom, alene og bare som en skygge av meg selv. Mangelen på fysisk nærhet var rett og slett uutholdelig. Mannen min var jo alltid den som holdt rundt meg når jeg var redd, trist eller bare trengte en klem. Jeg husker at jeg vurderte å ta ungene inn i senga. Men jeg synes ikke det var riktig at ungene skulle gi meg tryggheten jeg savnet. Det er det min oppgave som voksen, å gi det til dem. De sov trygt i sine senger. Jeg måtte finne på noe annet.

Så fant jeg Laila.

Det finnes fantastiske fagpersoner der ute, som utdanner seg fordi de ønsker å utøve profesjonell kjærlighet. De vil gi omsorg, pleie, og nærhet. De vil at du og jeg skal kunne ta imot, fylle opp de gode følelsene fysisk nærhet og pleie gir. Det å unne seg selv en massasje, hudpleie, en frisørtime, ja hva du måtte ønske og savner.

For meg er det Laila. Personligheten hennes, stemmen, og roen gjør noe med meg. Hun har en genuin tilstedeværelse og lidenskap for sitt fag som gjorde at jeg kunne slappe av, og bare ta imot.Det var rett og slett helse i hver berøring. Jeg følte også at jeg tok ansvar for et behov jeg hadde, på en god måte. Jeg ble en bedre mamma, tryggere, gladere og en bedre utgave av meg selv.

Jeg husker jeg lå der hos Laila og tenkte på alle de andre ensomme menneskene, i husene sine, på eldresenter, i fengsel, på sykehusene. Hva det ville bety å kunne gi dem, om så bare en hånd massasje. Jeg drømte om at alle skulle få oppleve å bli tatt på, oppleve nærhet som noe trygt og godt.

For meg ble det mulig å føle denne nærheten som ekte og god.  Selv om jeg måtte betale for den og at den som tok på meg var ukjent!

Kjærlighet, omsorg og nærhet finnes der du minst aner det. Kanskje du også finner din Laila, her kan du møte «min» Laila om du vil!

Kroppsnæreklemmer fra Bianca

Foto: Hilde Brevig

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

 

Farvel min trofaste venn.

Nå er tiden her for å si:

20160816_124803

Hver eneste dag i 9 år har jeg stolt 100% på deg. Vi har reist landet rundt, sammen. Oppdaget nye steder, sett Norge på kryss og tvers.

Jeg har hatt et stort behov for å føle meg trygg, da det å være på reise ofte gjør meg urolig, spent og usikker. Du har alltid hatt en beroligende effekt på meg. Når andre har vist lite interesse på min vei og vært mer opptatt av seg selv og hvor de skal, har du stått der!

Jeg har sovet tett inntil deg, spist sammen med deg. Du har hørt meg synge, le, krangle og gråte. Du elsket ungene mine fra første stund, det var alltid plass hos deg til dem. Til og med kameratene deres tok du imot. Vi rota ofte, griste litt og herjet en hel del men det gjorde ingenting. Selv om du absolutt likte det rent og ryddig. Du rommet oss alle, alltid!

Siden du var både høy og kraftig fikk jeg sett verden fra ditt perspektiv. Det gjorde at jeg både kunne ta hensyn til andre og meg selv på en god måte. I livets oppover, og nedoverbakker!

Du og jeg har gjort alt sammen disse 9 årene. De følelsene du har gitt meg av trygghet, forutsigbarhet og styrke er unik. Evnen din til å ta meg ut av vanskelige situasjoner, vil jeg alltid huske med takknemlighet.  Alle vinternettene hvor jeg var rådløs, tok du vare på meg, varmet meg, var tålmodig og gav aldri opp. På sommeren hjalp du meg å holde hodet kaldt, uansett hvor varmt det var ute.

Det skulle aldri mye til for at du var fornøyd. Du trengte litt stell fra tid til annen, og det var bare hyggelig for meg å kunne gi noe tilbake. Skulle jeg glemme meg eller ikke lytte skikkelig til dine signaler sa du i fra i god tid, før det gikk skikkelig galt! Det er jeg så glad for.

Din måte å være på, gjorde at vi aldri har gått på noen store smeller. Bare små hverdagslige skrammer.

Jeg gråter, og kjenner allerede hvor mye jeg vil savne deg! Men nå skal du gi noen nye mennesker alt det fine du har gitt meg, enda noen år.

20160816_113906

Du var ikke bare en Toyota Rav 4, du var en stor del av livet mitt og hverdagen min. Takk for alt min trofaste og trygge jernhest. Måtte du få noen fine år til på veien.

Bil er ikke bare bare bil!

Panserklemmer fra Bianca

 

Hæ? bokbind sa du? Nei takk, spør pappa!

Men nå har det skjedd igjen, og det er ikke siste gangen! Mest sannsynlig har det skjedd hos dere også! Dere med barn på skolen. Hvert eneste år, skjer det på samme vis her hos oss.

Gutta kommer hjem etter første skoledag. Vi småprater løst og fast om hvordan dagen har vært. Om det har kommet noen nye i klassen? Om det skjedde noe spennende? Om de traff på Thea?  Ja det skal besvares en hel del spørsmål. Hvert år bråstoppes min ferske entusiasmen av følgende:

20160815_180032

«Vi har tre bøker som trenger bokbind»!

Hæ.. ørene mine vil liksom ikke høre hva som blir sagt! Men jeg er kanskje for gammel til å late som jeg ikke hørte?

Jækk..

Og de er jo tvillinger i samme klasse så det blir 6 bøker! Det passer alltid like dårlig. Det kan hende at det er en hyggelig affære hjemme hos dere. Men ikke hos oss, enda. Jeg har tenkt å prøve å få det til å bli hyggelige, men dette er skjøre greier. Fordi, jeg mener at det er Espen sin tur i år! Vi har annet hvert år og husker alltid kun til vår egen fordel.

Ja jeg vet, du tenker kanskje som Espen at gutta er 14 år og burde klare dette selv. Men det er ikke så enkelt. Jeg vokste opp med en pappa som forventet at jeg prøvde og gjøre mest mulig selv.

Bortsett fra å lage matpakka mi, det gjorde mamma og hun puttet alltid en lapp oppi matboksen min! Dette var dagens høydepunkt for meg på skolen disse første skoleårene. Når jeg nå har hentet dem frem, blir jeg rørt og utrolig takknemlig. For at hun tok seg tid, hver eneste dag!

20160815_173452

Hun satte alltid på bokbind også.

Med sylskarpe kanter i brettene, pent teipet, ikke noe slafs bare vakkert, stramt. Rett og slett perfekt! Hun har også en vakker håndskrift. Mine bøker var kunst!

Jeg har jo så lyst å gi dette til gutta mine også, denne følelsen og de bøkene. Men hallo! Ikke har jeg tålmodigheten, ikke er jeg sååå nøye og jeg skriver som en lege. Egentlig skulle jeg ønske at Espen bare fikset det for meg og sikret barndomsminnet til gutta våre. Men han påstår at det er min tur, det er det ikke.

Så da skal jeg prøve å møte denne utfordringen på nytt, i kveld. Med lys på bordet, med teip, saks, papir og verdens mest forførende blikk. Litt sånn «kom og legg på bokbind sammen med meg, det blir kjempegøy blikket»

Kanskje jeg klarer å «trollbinde» han til at vi gjør dette sammen heretter, som en tradisjon.

Trollklemmer fra Bianca

 

Vi kom for seint til vorspiel, fordi vi krangla!!

Denne helga har vært innholdsrik, vi har både krangla og vært på fest. Dette er jo ikke akkurat en god kombinasjon. Heldigvis krangla vi først, ble venner, så gikk vi på fest!

Æsj, det er skikkelig kjipt når det er dårlig stemning før en skal på fest!  Når praten vi må ha, tvinger seg frem, fordi det å gå på fest som uvenner, DET er ikke lurt. Det trenger i alle fall jeg kun å prøve en gang. Så utrolig dårlig følelse å se partneren din ha det superhyggelig på festen. Det er alltid en som får det til bedre enn den andre!

Espen og jeg krangler heldigvis sjelden, men når det først skjer er det ikke særlig allright. Vi er nok ganske gode på å krangle også. Etter å ha holdt kurs for over 2000 par de siste årene. Har vi kommunikative ferdigheter som også kan brukes på en lite konstruktiv og god måte.

I går rett før vorspielet klokka 1700, ente vi opp på klesrommet til «opprydding». Tidspunktet var ikke særlig bra heller. Jeg trengte å stelle meg og jeg visste at jentene skulle øve på sang og tale som jeg også var en del av! Tiden flyr når en krangler og vips var klokka 1800, og telefonen min hadde ringt.

Der stod vi begge to, røde i kinna, ikke stelt, alt for seine, og nettopp blitt venner. Jeg skrev en kjapp sms, med noe sånt som «Ups, kommer straks»

Vi kastet på oss klær, pakket ned det vi skulle ha med oss av litt varmere tøy til kvelden. Heldigvis var både vorspielet og selve festen rett borti gata.

20160814_143608

Vi småløp i det våte gresset, mens vi skravlet som nyforelskede. Det er sånn ekstra deilig rett etter vi har blitt venner. Litt som følelsen når lummert vær eksploderer i lyn og torden med påfølgende øs pøs regn, etterpå blir lufta så frisk og god! Har du kjent den følelsen?

Vi ankom den folkefulle terrassen med et smil. Til mange spørrende blikk, selvfølgelig ville de ha en forklaring. Jeg bestemte meg der og da for å bare si det som det var. Ville ikke komme opp med et eller annet glupt. Det er digg å være ærlig, ekte og helt normal.

Jeg sa «Vi er lei for at vi er seine,vi krangla skikkelig, og ville ikke komme før vi var venner igjen»

Så her er vi! Folka gliste og flere morsomme kommentarer ble delt!

Flere kom bort i løpet av kvelden å uttrykte at det var så deilig at vi bare sa det som det var. Hvorfor pynte på noe som allerede er bra nok! Sannheten.

kranglefantklemmer fra Bianca

 

Ekte mannfolk kan ri!

Har du kjent på følelsen når du har vært på ferie, at du så gjerne skulle vært bare litt til? Akkurat slik har jeg det i dag. Bare en dag til, hadde vært supert. Vi tok kjøreturen fra Nøtterøy til Hjerkinn på tirsdag. Nå er det allerede torsdag og vi skal forlate Hjerkinn fjellstue & fjellridning. Det har jeg rett og slett ikke lyst til.

20160810_171957

Dovrefjell har vist seg fra sin vakreste side men oppholdsvær og nydelig sol mens vi har vært her. Dagen i går er rett og slett en minneverdig opplevelse, den vil spankulere rett inn i vår familiehistorie, som en av de opplevelsene det vil bli snakket om lenge. Kanskje ikke like lenge som familiehistorien på dette fantastiske stedet her på Hjerkinn. De som jobber og driver her er trettende, fjortende og femtende generasjon Hjerkind. Du skal lete godt og lenge etter bedre vertskap enn Martin Hjerkind og Anne Stine Hjerkind Ekre. De gjør en enestående jobb for at du og jeg skal føle oss hjemme og ha muligheten til å oppleve denne enorme naturen.

20160810_172013

Det å skulle ri på tur en hel dag er ikke akkurat hverdagskost for vår familie.  Espen straks 39 (i morgen faktisk) og gutta våre Birk og Bendik på 14 år og jeg Bianca 41 år. Stian som er bestekompisen til Espen og datteren hans Mathilde på 8 år. Det er deres fortjeneste at vi har havnet her. Det eneste vi har til felles er at vi er spente og gleder oss, kanskje mest til all latteren. For det vet vi av erfaring at det vil bli, uansett hvor vi er sammen. Dessuten er rideferdighetene noe diffuse, selv om Espen og Stian mener de kan ri!

20160810_170859

Vi får utdelt hester, må stelle og klargjøre. En god opplæring blir gitt, likevel har alle hundre spørsmål, da er det godt at Martin både har et smil på lur og er en utrolig behagelig fyr. Selv om jeg stiller det samme spørsmålet for tredje gang. Vi har alle nysmurte nistepakker i salveskene, varm saft og kaffe.

20160810_142735

Vi rir over vidder, bestiger topper med utsikt over Rondane og Dovrefjell, krysser elver og små bekker. Vakre åpne sletter og koselige stier gjennom bjørkeskogen.

20160810_143325_001

Vi får prøve både tølt, trav og galopp. Alle er euforiske, og selv etter flere timer vil vi bare ha mer. Så er det tid for lunsj i det fri. Tid for å nyte, slappe av og ta inn alt det gode denne turen byr på!

20160810_14525020160810_142609

Hestene sales av og alle tar en velfortjent pause. Naturen er så vakker. Det grønne her oppe på Dovre er så grønt at det nesten knitrer i øynene!

20160810_144741

På turen hjemover er det eneste vi snakker om at vi skal tilbake, at dette skal bli en familietradisjon. Og at ekte mannfolk kan ri, det er vi enig om.

20160810_124929

Tusen takk for oss, vi kommer igen!

Og skulle du ha blitt fristet til å reise hit, bør du ta en titt her Hjerkinn fjellstue & fjellridning.

Dovreklemmer fra Bianca

 

Dette vil du ikke gi barna dine!

Må vi fortjene kjærlighet?

Må vi være flinke, for at vi skal ha en verdi? For at vi skal bli sett? Og hvor flinke må vi være da?

Er det virkelig slik at det er hva vi får til som åpner opp for annerkjennelse og aksept? Er det først da vi virkelig fortjener andres gode blikk, oppmerksomhet og kjærlighet?

Jeg opplever å se det ofte, og det både skremmer meg, men aller mest blir jeg trist. Trist på vegne av alle de som strever med å føle den kjærligheten og anerkjennelse et hvert menneske trenger for å gi sitt liv mening. Det er fortsatt slik i denne verden at vi blir til i andres øyne.

Jeg har lyst å ta deg med på et perspektiv jeg har fått etter å ha jobbet mange år som barnevernspedagog i møte med barn og unge. Men også som mamma til flere fosterbarn og to egne tvillinggutter. Jeg fant ut for min egen del hvor dette flinkhets tyranni startet. Hvor jeg var på god vei til å gi det næring, til å fortsette i generasjoner. Dette er mitt perspektiv.

Når vi har små barn i huset som elsker vår oppmerksomhet, får de det selvfølgelig. Men det kan hende du gir dem noe de vil slite med resten av livet også! Hva du svarer på spørsmålene under vil hjelpe deg godt på vei til å få større bevissthet og eventuelt velge å endre på det!

Om du har egne barn, barnebarn, jobber med barn, om du er en nabo. Dette gjelder oss alle som har barn i hverdagen vår.

Kjenner du deg igjen i dette?

Barnet kommer med en tegning eller noe annet det har laget, du sier «så flink du er». Barnet roper på deg fra huska og sier «se på meg», du svarer «så flink du er til å huske!»Barnet har spist opp maten sin, du sier «så flink du er», Barnet kler på seg selv, rydder bort etter maten, legger seg, pusser tenna du sier «så flink du er».

Hvis du legger merke til det, svarer vi voksen veldig ofte på barns ønske om oppmerksomhet, med en bedømmelse av om de er flinke eller ei. Jeg mener ikke, at barn ikke skal få anerkjennelse.

Bianca&Espen25Juni2014 168550

Men vil vi ikke at barn skal huske fordi det er gøy? Vil vi ikke at unger skal spise maten sin fordi det er godt og nødvendig? Vil vi ikke at barn skal tegne fordi de koser seg, uten å behøve å være flinke?

Kreativitet, glede, lek og nødvendigheter vi mennesker trenger for å overleve mener jeg det er lurt å unngå å gi karakteren flink, eller ikke flink på!

Jeg ønsker å gi deg noen alternativer jeg ofte bruker. Når barnet ønsker og trenger å bli sett, hørt og anerkjent! Du kan i stedet svarer for eksempel på en aktivitet «koser du deg?» Eller, «det ser veldig gøy ut, er det det», «kiler det i magen?», «hva er liker du best? «. «Hva var morsomst å tegne?», hvilken farge liker du best?», » hvor fikk du ideen fra?»

Altså stille undrende spørsmål.

La barnet bli kjent med følelsene inne i seg, når det gjør ting det liker. Slik at barnet vil gjøre masse av det i fremtiden for sin egen skyld, fordi det gir en god følelse. Ikke for å være flink eller ei!

Flinkefrie klemmer

Bianca

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

Foto: Hilde Brevig

 

Blod, svette og tårer! Nei takk.

Hva gleder du deg til i dag?

Alle bør ha noe å glede seg til hver dag. Skjønner at det kan høres ut som en klisje. Men i mitt liv er det en dyd av en nødvendighet!

Det er lett at det du nyter og trenger av egenomsorg koker bort eller ikke blir prioritert i en innholdsrik hverdag! Andres behov er alltid viktigere. De kvinnene jeg har jobbet med forteller at denne egenomsorgen ikke engang er særlig tidkrevende. Likevel unner de seg det ikke.

20160808_093010

De drømmer om å få lese, trene, besøke venner, rydde kjelleren, gå en tur i skogen, ta et bad, gå til friøren, ta en kopp te, UTEN DÅRLIG SAMVITTIGHET. Sorry måtte rope litt!

For når du endelig skal unne deg denne kosen, vil du ikke ha denne dårlige samvittigheten med deg som styggen på ryggen! Her sliter mange og det gjør meg så trist!

Jeg vokste selv opp under pappas mantra «Blod, svette og tårer» Det fikk meg langt, når det kom til prestasjoner, men jeg ble ikke særlig glad av det! Så når jeg forstod at alt i livet ikke behøver å være en kamp. Først da, ble det fint å være meg!

Det tok jaggu noen år å riste av seg hans mantra. Fordi det sitter i ryggmargen at du skal jobbe først, prestere, slite, yte, så kan du kose deg! Du trenger ikke være gamle kroppen før du skjønner hvor lett denne kosen glipper. Plutselig skjer det noe, noen ringer, noen kommer, unger blir syke, du blir syk, du har dårlig samvittighet for ungene, du skulle jo vært litt mer sammen med dem. Ja det finnes tusenvis av disse forklaringene i mange kvinners liv!

Så denne kosen eller premien for din innsats blir noe du ofte ser langt etter. Til slutt glemmer du å kose deg, i det hele tatt. Det er da det begynner å bli leit! Du har glemt å ta vare på den viktigeste personen i ditt liv, deg selv!

Så hva gjør du da?

Du kan jo prøve det jeg gjør. Det er i utgangspunktet banalt enkelt. Det er derfor det funker for meg.

Jeg sørger for å ha noe å glede meg til hver eneste dag, og jeg gjennomfører det som en av de viktigeste oppgavene den dagen. Sunn egoisme dette!

Så når du legger deg for natta, ta med deg penn og papir. Tenke på en ting som vil få deg til å glede deg til i morgen. Skriv det gjerne på en lapp. Vil du virkelig jobbe med deg selv mentalt, da tenker du tilbake på det hyggelige du unnet deg i dag, før du finner på noe nytt som du kan glede deg til i morgen.

20160808_093807

Siden jeg gledet meg i går kveld til å stå opp i dag og skrive dette innlegget. Kan jeg allerede nå, huke av for å ha gjennomført dagens viktigeste oppgave: Å kose meg litt! Egenomsorg er undervurdert!

Akkurat nå hørte jeg verdens fineste mann gå inn på badet.

Lag deg en fin dag du også, det bør du unne deg!

Klemmer i kø Bianca

 

Kast klærne kvinner, vis levd liv!

Phu.

Jeg kjenner jeg er litt roligere i dag, etter at jeg i går fikk satt ord på det som har kokt inne i meg lenge. Hvordan vi, du og jeg må ta et større ansvar for å endre på at neste generasjons unge kvinner sliter med selvfølelsen sin. Nettopp fordi mange i vår generasjon gjør akkurat det samme!

Da jeg vokste opp, var jeg ofte i svømmehallen med mamma, der fikk jeg virkelig se alle de vakre og flotte fasongene vi kvinner kommer i. Jeg hadde jo sett mamma naken magne ganger, mens på svømmehallen fikk jeg se alle variasjonene. Opp med handa, hvor mange tar med ungene på svømmehallen i dag?

Det må vi gjøre mer av,mødre som bestemødre, tanter og venninner!

Jeg fikk fortalt her om dagen at på treningssenter dekker de seg til på vei ut og inn av dusjene som er i båser. På skolene dusjer de sjeldnere og sjeldnere. Hva er dette for noe, det er jo i møte med andre vi skal danne et bilde av oss selv når vi er unge. Hvis det kun er i blader, på sosiale medier og på tv-skjermen vi skal finne damer å identifisere oss med. DA vil mange av oss virkelig slite, ung som gamle.

Så mitt hotteste tips:

2016-08-07 13.56.52

Vi må by på mer hud i hverdagen sammen med barna og ungdommene våre.

Du og jeg må kunne stolt vise kroppene våre i undertøyet, og mer bikini damer. Kanskje vi må ta noen turer på svømmehallen også, for å vise det naturlige spekteret vi kvinner kommer i, både for oss selv og barna.

Høye, tynne, lave, fyldige, frodige, ferme, med og uten mangler. Vi er kvinner og vi må være stolte av det! Vi finnes ikke i en normal, vi finnes i unike former. Det er jo det som gjør at du og jeg kan føle oss spesielle, INGEN ER LIKE, heldigvis! Alle er ekte, ingen er perf(ekte)

Jeg vet at mange kvinner elsker kroppen sin, jeg er en av dem. Jeg har et naturlig forhold til den og er glad i den. Klart det er en hel del som ser litt godt brukt ut etter en tvillingfødsel og 41 år.

Men etter at jeg for flere år siden jobbet med meg selv, mentalt! Er både magen og strekkmerkene en trigger eller et anker som minner meg på at jeg har to fantastiske 14 åringer i livet mitt. Jeg er stolt av å vise levd liv. Stolt av hver skrukk og dump. Alternativet er så leit!

Føler du deg lite fin i undertøyet, vil det synes på hvordan du bærer kroppen din! Heldigvis går det ann å trene mentalt på å elske og digge sin egen kropp. Alt starter med å øve!

Jeg har mange tips og triks å komme med der, som jeg vet fungerer.

Jeg vil at gutta mine skal digge kvinnekroppen fordi den er unik, ikke fordi at en industri har gjort det umulig å passe inn i denne perfekte formen. Det må være umulig nettopp for at du og jeg alltid skal strebe etter å kjøpe produkter, slanke oss, legge på oss, pynte på kjøttet.

At vi er misfornøyde med oss selv, er en million industri!

Ta tilbake friheten det er å digge egen kropp, og gjør en forskjell for neste generasjon kvinner også!

VIS DEG STOLT FREM KVINNE!  (del gjerne under her om du har noen tips!)

Stolt hilsen Bianca

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om