Har du lagt merke til det? At det er mye stillere nå enn før rundt bordene der hvor mennesker sitter? At lyden av latter og summing. Er erstattet med pling, svusj, plong og chatchat lyder?

Kanskje litt dramatisk intro til dette innlegget, men det er ikke helt urealistisk heller! eller?

Jeg tror det handler om hvordan hver og en av oss gir det bevissthet. Det er alltid lettere å se hva andre gjør eller ikke gjør. Men det er mer handlekraftig å ta et «blikk» inn på seg selv. Jeg har kjent på at jeg ofte «der og da» tar avgjørelser til fordel for å gi telefonen oppmerksomhet. Derfor skjønte jeg at jeg rett og slett bør ha noen regler eller begrensninger når det kommer til å logge på og av telefonen og sosiale medier.

Vi er veldig opptatt av å være tilstede for kundene våre i firmaet vår, men ikke like nøye hjemme! DET går jo ikke an!!! Så for noen år tilbake tok vi tak i det som familie, spesielt rundt frokost og middagsbordet, hadde en idee-dugnad og kom frem til dette!

Vi ønsker å snakke sammen, «se» hverandre eller bare være stille sammen. Det også er godt! Men vi får dette ikke helt til uten en form for regel, eller rutine. Da sklir det lett ut! Har du kjent på det?

Hos oss ligger telefonene i en kurv i gangen, på lydløs… Når vi spiser!

Skulle en av telefonene ringe, står jubelen i taket! Hvorfor?

Eieren av telefonen som laget lyd, må spandere kino på hele familien.

Dette er jo en super regel, det koster å glemme hos oss. Men at det å glemme også kan føre til stor glede for andre er et kult perspektiv. Når vi har gjester gjelder samme regel, og det er ekstra stas når de har glemt det fra sist de var her!

Det er rart å tenke på at jeg representerer den siste generasjonen som har «slått på tråden» og vokst opp uten mobiltelefon. Jeg ønsker virkelig at det skal være liv rundt bordet. Da må jeg sannelig begynne med meg selv gitt. Ta tak, ta grep ellers blir det fort kino.

Kanskje dere har en måte å løse det på som du vil dele?

Popcornklemmer fra Bianca Simonsen

Hverdagsheltinne på facebook

Jeg har kommet på en plass i livet der jeg begynner å få «nok» av ting. Det er ikke bare følelsen, det er fysisk nok ting!

Jeg kan rett og slett bli litt «tinglei», det kan minne om en slik «matlei» følelse. Derfor har jeg i min nå modne alder laget meg en huskeregel som funker supert på «kjøpetrang».

Vi kan alle være enig i at det vil være lurt for både miljøet, samfunnet, oss og verden for øvrig at vi skrudde ned forbruket vårt. At vi tok mer vare på det vi hadde, og hadde litt mer oversikt i overfloden.

Så for å være med å bidra uten å dra det for langt, laget jeg min egen lille trend for noen år siden:

1 ting inn, 1 ting ut

Det betyr at kjøper jeg en neglelakk, må jeg kvitte meg med en neglelakk. Jeg er veldig glad i tingene mine, og har gjennom et par år nå, ryddet sortert, gitt bort og kastet.  Det å gi bort er sannelig både gøy og gledelig!

Nå har jeg de skoene som passer, jeg trenger, liker og bruker. Skulle jeg falle pladask for et par nye sko, og velge å kjøpe dem må jeg kvitte meg med et par! Det gjør at jeg alltid tenker meg om et par ekstra ganger. OG det er akkurat det jeg trenger i livet mitt. Tenke meg om!

Har jeg slitt ut sko, eller de er stygge så kaster jeg dem og gleder meg til å kunne kjøpe et nytt par.

Tanken på at vi om 8 år skal flytte i båt og selge alt som ikke betyr noe, gjør jobben lettere når det oppleves som litt kjipt å etterleve denne regelen. Du må finne din motivasjon, ditt hvorfor.

Jeg har mindre ting nå enn jeg noen gang har hatt, og jeg vet hva jeg har. Jeg handler mindre på impuls og nyter når jeg virkelig handler noe jeg opplever å bare MÅ ha, eller faktisk trenger.

Kanskje regelen 1 ting inn, 1 ting ut kan være noe for deg også? Eller kanskje du allerede har en lur tanke, handling eller regel som du vil dele?

(PS kan være et lurt perspektiv å ha på menn også, men da i motsatt rekkefølge, altså 1 ut før 1 inn)

1 inn og 1 ut klem fra Bianca Simonsen

Hverdagsheltinne på facebook

Foto: Grand Banks

Vi mennesker opplever ofte utfordringer, og noen dager er vanskeligere enn andre. Jeg stusser mange ganger over at vi så raskt som mulig skal ut av de vanskelige følelsene.

Joda, jeg forstår at det er ubehagelig og utfordrende å ha disse følelsene. Men de er også en del av oss og de har en funksjon. Vi mennesker må tillate oss å leve livet i fulle farger som mannen min pleier å si det.

Tørre å være i, og leve med hele spekteret av følelser.

Jeg er overbevist om at vi blir sykere, mer utbrent, og tristere av å presse oss selv ut av de vanskelige følelsene. Jeg mener de slipper lettere når vi aksepterer at vi i løpet av livet også skal ha de mer utfordrende følelsene som sorg, skam, uro, misunnelse, frykt, sinne, og redsel. De har en funksjon.

Hva er vel sommer uten vinter, vår uten høst, latter uten tårer, liv uten død…

Mange opplever å bli møtt av trenden om «Å tenke positivt», å så tada, så skal mirakler skje. Når min mann døde, valgte å ta livet sitt, fungerte ikke noe tadaaa. Det som funket var aksept, tid, takknemlighet, omsorg og hardt målretta arbeid rundt hva som gir mitt liv mening!

Mitt motsvar til denne tenke positiv trenden er: Ligger du nede fysisk eller mentalt hjelper det ikke bare å tenke positivt. Mange later som de er ute av den vanskelige perioden fordi samfunnet forventer det. De går rundt som glade mennesker utad og er ulykkelige inne bak de smilende øynene.

Ikke pålegg folk ansvaret for å tenke positivt, når det er tid for å kjenne på de mer utfordrende følelsene vi mennesker har. Folk er så mye mer enn det du ser, de bærer på mye mer enn de gir uttrykk for. Mange mennesker er i sorg, alle bærer vi på noe eller noen. Det å pålegge andre å tenke positivt når DU mener det er på tide, skaper en ny vanskelig følelse. At det er noe galt med dem, og det er det IKKE!

Så hvis DU virkelig vil bety noe positivt, ikke pålegg andre positive tanker, men våg heller å være i det vanskelige sammen med dem. Det skaper gode følelser både i dem og i deg.

Tadaa klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

Når flere hundre kvinner samles til fest og moteshow i Foynhagen i Tønsberg, er anledningen Sirocco sitt 20 års jubileum. Sirocco er to klesbutikker som har eksistert på Teie i 20 år og på Sem i 11 år. Nå ønsker eieren Marit Freitag å vise sin takknemlighet ovenfor sine kunder gjennom alle disse årene. Hun har fått med seg flere av de lokale butikkene på Teie. Resultatet er en heidundrende feiring!

Jeg vet ikke om du er som meg, og setter pris på et levende lokalmiljø.  Å finne små trivelige spesialforretninger som bakeri, kafeer, urmakere, blomsterbutikker, klesforretninger, gullsmeder, optikere og jernvarehandlere osv.  Eller er du mest takknemlig for å ha alt under samme tak i store kjøpesentere, eller kanskje at du kan handle under ditt eget tak hjemme på nett!

Utfordringen for meg som kunde er at jeg opplever en helt annen service og imøtekommenhet i de lokale forretningene. Jeg opplever en større kunnskap om produktene og bedre kundebehandling.  Jeg trives når jeg som kunde opplever å bli tatt imot på en god måte, noe jeg ofte opplever på Teie.

I dag er jeg stolt over å se, og få være med å feire både kundene og ikke minst det Marit Freitag har fått til i disse 20 årene.

Hva hadde den lokale handelen vært uten de som satser, de som våger og de som ikke gir seg?

Samtidig er det lett å bli ydmyk når hun også lager århundrets fest for å vise sin takknemlighet tilbake til kundene sine. Takknemlighet for kundene som bruker butikkene hennes på Teie og Sem.

Jeg håper at hver og en av oss i hvert vårt lokalsamfunn rundt omkring i landet, husker på å bruke disse butikkene. Selv om vi blir litt våte når det er dårlig vær og at parkeringen ikke skjer i svære varme parkeringshus.

Det er valgene du og jeg gjør hver dag som former fremtidens handel. La oss bevare handelen i lokalmiljøene også, de små kunnskapsrike og serviceinnstilte forretningene. De smilende folkene som virkelig er takknemlig for at du velger dem. La oss også ha rom til de mindre gründerne som brenner for å yte god service og tilbyr produktkunnskap.

La oss ta vare på torvene rundt omkring og ikke la de bli parkeringsplasser. La folk møte folk i og fra sitt eget lokalmiljø. La oss smile og hilse på hverandre.

Jeg ønsker både kjøpesenter og netthandel velkommen, men ikke på bekostning av lokalhandelen.

Må jeg velge er jeg ikke i tvil…

Gi gass Marit Freitag i Sirocco og alle dere andre kjøpmenn og kvinner der ute, vi trenger dere også!

Lokale klemmer fra Bianca Simonsen

Hverdagsheltinne på facebook

Når jeg hører voksne si dette til barn, blir jeg rett og slett opprørt. Ørene mine blir røde, eller ikke hele øret, men øreflippene. Jeg sier ofte i fra.

Hvis et barn sier at det tenker på noe det gruer seg til, er engstelig for, eller kanskje noe som er ubehagelig, da får vi voksne oss til å si «IKKE TENKT PÅ DET!…»

Akkurat som om ungen eller barnet da tenker: «Åh, så fint du sa det. Da skal jeg IKKE tenke mer på det! Takk.»

Da lurer jeg på hvor det glapp for mange voksne, ungen har allerede tenkt på det! Og helt sikkert en lang stund før han eller hun sa det til deg! Barnet velger deg, for å snakke om dette viktige. Og du svarer «Ikke tenk på det, nå skal vi kose oss», eller «Det er jo lenge til», «Nå er vi ferdig med det»eller «Det er ikke noe å være redd for».

Jeg jobber mye med barn og unge. Jeg hører dette ofte i ulike varianter, og jeg blir aggressiv av det! Hva er det som gjør at ikke voksne vet følgende:

Dette kalles anerkjennende kommunikasjon, og handler enkelt og greit om å bekrefte det den andre føler! Du behøver ikke være enig. Men du kan ikke si til et annet menneske at DET kan du ikke føle, eller tenke…

I dag fikk jeg vite om et barn på 10 år, som fikk beskjed om at han ikke skulle tenke så mye på den ulykken han hadde opplevd, og heller fortsette mer som før! Dette av fagpersoner.

Hvis jeg kom til deg som 41 åring og sa følgende «Du, jeg tenker så mye på det foredraget jeg skal ha til uka, jeg gruer meg så masse» Og du svarer «Bianca ikke tenk på det, det kommer til å gå kjempefint, det fikser du lett».

Da er jeg spent! Tror du jeg da slutter å tenke på det, at mine bekymringer går over? Og at jeg tenker, så flott da skal jeg ikke bruke mer tid på det! Tror du at jeg har fått det jeg trengte? Tror du at det var det jeg ønsket meg? Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men svaret er NEI.

Hverken ungen eller jeg spør deg om det er lurt, smart eller dumt å tenke på det. Vi spør ikke om din mening, eller om vi har grunn til å føle som vi gjør. Vi tenker allerede på det, og prøver å få hjelp til å snakke om det.

Hjelp til å tenke mindre på det kanskje, men da hjelper det ikke bare å si det. Vi må snakke sammen, om hva som gjør at jeg tenker på det, er det tidspunkter hvor jeg tenker mer, mindre på det? Hvorfor det? Har noe, eller noen hjulpet meg før? Hva sa de, hva gjorde de? Kan vi gjøre mer av dette? Hva skal du gjøre når du tenker for mye? Hva tenker jeg selv at er lurt?

By på et spørsmålstegn, bry deg, undre deg sammen med meg eller barnet. Ikke tilby oss et punktum!

Det er like vondt uansett hvor gammel du er!

Følsomme klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

De fleste av oss husker første skoledag, eller vi har sett bilder. Vi er blitt fortalt hvordan det var så detaljert at det kanskje er vanskelig å sjelne om du husker det selv, eller om det er andres minner som nå er dine.

Jeg husker min første skoledag, husker hva jeg tenkte når jeg så deg, lærerinna mi. Jeg var redd og spent på engang, men forstod at dette kommer til å gå bra! Grunnen til at jeg ble helt trygg var at jeg så gleden i øynene dine da du møte oss, dine nye elever. Du bare utstrålte godhet. Det er nemlig veldig lett å se når du er liten og god på å tyde disse underlige voksne som ofte viser en ting, og mener noe annet!

Men du, du var tvers igjennom ekte. Og du skrev så vakkert husker jeg.  Jeg drømte i flere år om å kunne skrive som deg. Skriften din var som musikk for øynene mine.

Det ble aldri musikk av min skrift… men det ble noe annet.

Jeg husker at du var rettferdig, streng på den varme måten, tålmodig og veldig glad i oss. I hver og en av oss. Alle sammen, klovnene, apekattene, de stille, de flinke og de mindre rolige elevene. Det var en plass til oss alle i ditt klasserom. Jeg opplevde det i alle fall slik, som en av de mer urolige og pratsomme elevene i klassen. Den som hadde behov for mye oppmerksomhet og som er lett å få i halsen. DU fikk meg ikke i halsen, du hadde meg i hjerte ditt. Du visste at det kom til å gå bra med meg, selv om jeg selv ikke trodde det selv alltid.

Etter at jeg begynte på ungdomskolen ble denne uroligheten og pratsomheten bare negativt. Jeg havnet i mange halser og oppgulpet så slik ut i bokstavform…

Husker pappa klikka i vinkel, så den kommentaren om «God sommer», kunne de spart seg for!

Men når noen som deg Anne Lise gir oss trygghet i ung alder, om at vi er bra nok, da går det fint da!

Du ville vært stolt. Jeg skriver fortsatt stygt… Og ofte feil, det spiller ingen rolle. Men jeg lever nå av å prate, og har gjort det i 5 år, kan du tro det? Jeg er forfatter, blogger og foredragsholder. Energien min er magisk på scenen. (Nå kalles det ikke urolig lenger, men energisk)

Det alle lærerne, etter deg, opplevde som ødeleggende og forstyrrende, er i dag min aller største ressurs. De kaller meg et fyrverkeri. Jeg vinner priser, og det de skriver nå er:

Måtte alle få en «Anne Lise» start på skoletiden, en som vet at alt er mulig selv hos de «umulige», det tar bare litt lenger tid, det har både du og jeg bevist!

Jeg snakker ofte til lærere om hva kjærlighet i klasserommet betyr og hvorfor sånne som meg aldri glemmer en god lærer.

Pratsomme klemmer

Bianca Simonsen

Hverdagsheltinne på facebook

På TV fikk en dyktig danser spørsmålet om hvem som var den største inspirasjonskilden i livet hans når det kom til dans?

I løpet av et nanosekund kikket jeg bort på Espen, kjæresten min gjennom åtte år, mannen min i ett. Han ligger godt planta i sofaen, armer og ben i alle retninger. Sett med et kreativt blikk ligger han der som et utslått sikkerhetsnett som alltid er klart til å ta meg imot. Alltid oppmerksom.

Espen, var svaret på spørsmålet som jeg ikke fikk. Espen er årsaken til at jeg danser livets dans. Espen, kilden til at jeg føler meg trygg, han er det sikkerhetsnettet som alltid er bak meg når jeg er utenfor komfort-sonen min. Noe jeg opplever at jeg er ganske ofte. Det å stå på scener rundt om i landet og snakke til hundrevis av mennesker krever sin dame. Det krever mot, selv etter mange år. Og Espen velger gang på gang å ta denne til tider litt frynsete hverdagsheltinna imot når hun kommer hjem. Han har valgt meg, i gode og vanskelige dager.

Espen, jeg trenger ikke engang å se om han er der, jeg VET det.
Det er stort

Han var sin første kone, Tones store trygghet også, mannen som ikke vek et sekund fra hennes side før det siste åndedraget stilnet. Tones tilstedeværelse, Tones fotspor i Espen fyller meg med ydmykhet.

Ordet inspirasjon kommer fra det Latinske ordet inspirare, og betyr blåse, pust, ånde inn i, eller åndedrag. Espen er den som fyller meg med mot, mot til å bli en bedre utgave av meg selv, mot til å tørre kjenne på det vanskelige, mot til å strekke meg. Han inspirerer meg ved å stille de ubehagelige spørsmålene,.

Jeg faller ofte, livet byr på utfordringer som der og da oppleves for vanskelige, for vonde og uløselige. Da blåser han sin pust inn i meg, pust full av inspirasjon og støtte. Som gir mot til å danse igjen. Mot til å le, smile og nyte.

Håret hans står til alle kanter, han er salig der han ligger stille etter en lang uke. Salig uvitende om mine tanker og takknemlighet. Jeg kryper tett inntil han og legger hodet ned på brystet hans. Jeg tenker på hvor takknemlig jeg er. Jeg lytter til sterke åndedrag, som har kraft nok til å puste for oss begge, og styrke til å koble fra når det er det eneste rette.

Når du ser din mann i øynene, er det han du vil gi den siste dansen? Jeg er ikke et sekund i tvil, selv om livet aldri har vært og aldri bare vil være en dans på roser!

Velg deg det beste du også! Du kan lytte til podcasten vår «Snakk Om» HER

Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

Har du lagt merke til hvor fort livet kan gå fra å være fantastisk til å være skikkelig vanskelig. Fra å være sånn passe til å bli litt bedre. Fra å være skikkelig utfordrende til at alt plutselig løser seg, nesten av seg selv.

Når folk blir spurt om hvordan de har det er det mange som svarer at det går opp og ned. Og det er jo et godt bilde på livet. Et godt bilde på de følelsesmessige «heisturene» livet består av, der vi velger «jeg vil opp» eller «jeg vil ned»…

Mange hendelser i livet gjør at vi raser ned i kjelleren, kanskje i bunnløs sorg, hendelser vi ikke har kontroll over eller kan velge bort. Jeg er helt sikker på at du har stått midt oppe i flere slike. Noen ganger tar vi bevisste gjennomtenkte valg som viser seg likevel å ta oss ned og ikke opp.

Noen ganger tar vanskelige og vonde valg oss til de mest fantastiske steder også, oppover i livet.

I dag på Bondeheimen Hotel i Oslo sto vi og ventet på heisen, som skulle ta oss opp til tredje etasje. Akkurat der og da ble det klart for meg at mine aller verste nedturer i livet, også har tatt meg høyere opp etterpå, enn jeg kanskje noen gang har vært.

Mens jeg står der så rekker jeg å reflektere over at alt som er bra her i livet handler om oppover.

Klatre oppover karrierestigen, opp og frem i livet, høyest på seierspallen, selve ordet har det «Topp», jeg er oppe nå…

– og motsatt

Jeg har nådd bunnen, jeg er helt nede, rykket ned, nederst på pallen, i bunnløs sorg og nedturer

Så er den der, heisen, dørene åpner seg og vi går inn, velger en tur oppover og håper på det beste. Heldigvis finnes det ikke en heis som bare går ned…

klemmer i kø

Bianca Simonsen

Hverdagsheltinne på facebook

Jeg vet av erfaring at mange ikke tror det er mulig å elske andres unger like mye som sine egne, jeg tror og mener at den begrensingen sitter i DEG, og ikke i ungene.

Mange barn og unge lever i dag med mennesker som er deres steforeldre. Og en hel del barn bor i fosterhjem rundt om i landet vårt!

Føler de seg elsket? Om «elske» er et for strekt ord, føler de at du virkelig er glad i dem? Hvis jeg spurte den eller de ungene det gjelder i ditt liv, ville de sagt JA at de følte det?

For uansett om du tror det eller ei så kan du ikke skjule hva du egentlig føler!

Jeg var 23 år første gang jeg ble fostermor for en gutt på 13 år. Både han og jeg hadde det dårligste utgangspunktet for at vår relasjon skulle bli god. Jeg hadde ikke egne barn, var selv enebarn, og likte egentlig ikke unger. Han 13 år og måtte flytte fra der han bodde.

Oppe i alt det utfordrende hadde vi noe som skulle vise seg å bli helt avgjørende slik jeg ser det!

Stahet, mot og vilje. Dette skulle vise seg å «redde» oss.

For meg har dette vært den beste og desidert tøffeste reisen både innover og utover i livets perspektiver. Jeg har funnet ut hva som bor i meg når det virkelig gjelder.  Jeg har også forstått noe veldig, veldig viktig. At ja, blod er tykkere enn vann.

Men ingen ting er mer solid og varig enn et valg!

Jeg har lært at ingen av oss er 100% trygge i en relasjon om det er med kjæresten, foreldrene, venner, søsken, familie eller kollegaene dine før det har smelt, eller har vært vanskelig. Og, den du er glad i fortsatt står der ved siden av deg når stormen har lagt seg! Da snakker vi en relasjon som varer, en relasjon som holder også i de tøffe kastene. En relasjon som tåler den verste utgaven av deg.

Etter åtte år som forsterket fosterhjem for til sammen fire tenåringer, noen akutte plasseringer og en bachelorgrad i barnevern opplever jeg at omsorg for andres barn er en gave om du tar ansvaret ditt som voksen. Du og jeg er 100 prosent ansvarlig for relasjonen til barn og unge slik jeg ser det. Det er din og min oppgave å stå i det, holde ut og holde om. Vår oppgave er å lete etter det som er bra og tåle det som er dårlig.

Det er bare en måte å bygge en relasjon på: Det er skikkelig!

Jeg elsker mine hjertebarn (nå er de alle i slutten av 20 og begynnelsen av 30 åra) like mye som mine egne tvillinggutter.

Kanskje enda sterkere på en måte fordi relasjonene er valgt på tross av ekstreme hendelser og prøvelser og ikke basert på blod og genmaterialet!

Om du tenker stort kan det bli magisk klemmer

Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

Foto: Hilde Brevig

Jeg opplever at jeg er flink til å ta vare på meg selv, at jeg har fokus på nettopp det. Fordi jeg vet at om jeg ikke har det fokuset, så blir jeg ofte en dårlig utgave av meg selv. Stressa, irritert, synes synd på meg selv og synes andre er mindre ålreite. Derfor er det viktig at jeg setter av tid til å puste og kose meg. Ja, pysj og peis tid som jeg har valgt å kalle det på denne tiden av året. På sommeren heter det «Ute på pute», fordi jeg elsker å lese og sole meg samtidig!

I helga skulle jeg prioritere pysj og peis tid… Som jeg gledet meg!

Fordi jeg virkelig trengte å bremse litt. Stoppe opp etter fire ganske hektiske uker med mye reising, foredrag og kurs. I tillegg er det flere jeg er glad i som har det vanskelig, og da kjenner jeg jo ekstra på det. Dessuten koster det energi å være en god støtte, når en i utgangspunktet er sliten! Dette er helt sikkert kjent for deg også. Opplevelsen av at det ikke bare er ei ku som er løs…

Derfor skulle jeg denne helga rusle rundt i pysj (nyinnkjøpt for anledningene fremover) og ha deilig fyr i peisen.

Joda det har sannelig vært fyr i peisen og jeg har hatt på meg pysj store deler av tiden. Men jeg hadde glemt det viktigste, å planlegge å skulle kose meg!

Plutselig så var det drøssevis av ting som måtte gjøres. Ting som jeg hadde skjøvet vekk fordi det har vært innholdsrikt. Ting jeg rett og slett ikke så når det var hektisk. Nå i helga kom ALT rasende ned i pysj og peis hodet mitt. Søren steike, har du også opplevd hvor lett det er å bli «lurt» for hygge.

Det er så vanskelig for meg å kose meg når hodet er fullt av ting jeg opplever at jeg MÅ gjøre. Fordi ellers lager det trøbbel videre inn i neste uke. Det er i alle fall sånn for meg.

Eller det er det jeg forteller meg selv, med ROPE stemme.

Derfor har jeg vært fornuftig i helga, og fornuftig er det samme som moro….NOT.

Så nå lukter det svidd kjerring, og alle vet jo hvor sjarmerende det er…

Pysjen er fin da!

Du skal få en dag i mårå klemmer

Bianca Simonsen

Hverdagsheltinne på facebook