Jeg LOVER å være rynkete, ganske god og rund

Jeg vet at jeg foregriper livet litt her siden gutta mine er 14 år! Jeg vet også at det kan hende at de ikke vil ha barn selv, eller kan få. Livet er noen ganger begrensende, eller ting vi drømmer om blir ikke akkurat slik. De fleste av oss lever ikke livet etter Plan A!

Plan B.

Men jeg har tenkt at jeg skal bli bestemor. Det er alltid barn som trenger, og vil ha, ei bestemor der ute. Så barnebarn skal jeg ha, om jeg så skal finne noen.

Når noen spør meg om hva jeg drømmer om?

Ja, da er det dette. Bildene under gi med de beste go`følelsene jeg kan ha. Gode barndomminner har den effekten.

20160928_135622

Å bli bestemor.

Når jeg hører små unger rope på Mimmi, Mommo, Mor eller Besta, blir jeg helt nummen. Jeg får lyst til å svare bare for å «prøvekjenne» på følelsen. Jeg vet, jeg er litt smågal, men jeg ikke så opptatt av hva andre tenker!

Det jeg er opptatt av er hva slags bestemor jeg skal bli. For det kan jeg jo bestemme selv! Derfor gjør jeg meg stadig noen tanker om hvem jeg skal være i møte med mine barnebarn.

Det kan hende du som leser er bestemor, og har noen tanker og perspektiver du ønsker å dele med meg? Eller kanskje du er som meg og har store drømmer om de små hverdagslige bestemor tingene.

20160928_135807

Så til mine fremtidige barnebarn:

  • Jeg ønsker å spørre om jeg kan passe deg, bare fordi jeg vil. Ikke fordi foreldrene dine skal noe.
  • Du kan gjerne ha mye energi og være litt rampete. Jeg trener ganske ofte for å være så sprek jeg kan når vi skal ha det gøy sammen.
  • Jeg lover å respektere mammaen din, uansett om hun bor sammen med pappa, om de er venner eller ei!
  • Du skal aldri oppleve at jeg snakker stygt eller nedsettende om foreldrene dine, andre besteforeldre, eller noen som betyr noe for deg!
  • Du vil ikke se bestemor i neonfarget tights eller med pulsklokke!
  • Du vil lære å bake all verdens deiligheter, og jeg har tid til å lese for deg og gå på eventyrjakt!
  • Jeg skal lære deg alt jeg kan om naturen og gleden den kan gi deg som barn, og når du blir voksne.
  • Jeg LOVER å være rynkete, ganske god og rund, med myk mage og myke pupper som du kan sitte tett inntil.
  • Jeg lover også at du kan få arve rynkene mine.

Jeg har hatt gode og mindre gode besteforeldre.  Jeg velger å ta med meg det beste fra dem alle, så jeg kan være den fieneste bestemoren jeg kan være!

4711 klemmer Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

 

Å lage sin egen overskrift!

Hva om det livet du har levd skulle bli en bok?! Noe du selv, og andre skulle finne glede i å lese på godt og vondt! Hva ville overskriften være?

Skulle det være en bok med overskriften over hendelser, ulykker eller mennesker som hadde ødelagt for deg?

Hvilken hendelse definerer deg mest som menneske?

«Eksen som ødela alt», «Å rammes av sykdom» «arbeidslivets tappene krefter», «møkkasjef», «besteforeldre som aldri stilte opp», «misfornøyde drittunger», «En ødelagt barndom», «Å miste seg selv», «Jeg gav alt, men det var ikke nok», «Når det gjaldt, sto jeg der alene?»

Misforstå meg ikke her, jeg mener ikke at slike hendelser ikke er reelle eller ekstremt ødeleggende! Men skal DETTE være historien om deg?

Jeg hørte en gang om et folkslag som alltid spurte folk om hvor de skulle, aldri om hvor de hadde vært. Det var hvor de var på vei, som var interessant og definerte folk. Dette er et spennende perspektiv.

Så hva ville din overskrift være?

iStock_000015311830Medium

Ville det være en bok med bare alle solskinnshistoriene? Eller ville det ha vært noe helt annet, dine refleksjoner, tanker, eller livslærdom? Eller dine sorger, tap og uforutsette historier.

Vi har alle mange kapitler i livet vårt. Faser, hendelser og opplevelser som er en liten del av en større helhet! Noen preger boken om deg i stor grad og noen er helt uvesentlig! Sånn er det med mennesker vi møter og tar farvel med også!

Jeg har lyst til å gi den en utfordring. Fordi jeg selv fikk den helt reelt engang, og det ble en bestselger i 2012!

Tar du utfordringen? Hvis du har lyst til litt å starte på en bok, men ikke vet helt hvordan? Da anbefaler jeg deg denne «uferdige» boken skrevet av Siri F Abrahamsen. Historien om deg! Ta en titt her

Hva ville TITTELEN være på boken om ditt liv?

Coverklemmer Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

 

Jeg skal bare… skal du også?

Jeg skal bare…

Å fy søren så lei jeg er av å tenke det, føle det, og si det!

Dette griper inn i det store livsperspektivet og helt inn i de bittesmå avgjørelsene jeg tar hvert sekund! Høres det kjent ut? Ikke? Da vil du straks kjenne deg igjen!

Har du opplevd at noen sier:

«Kom og sett deg litt da?» hvor du svarer «jeg skal bare gå ut med søpla!» (Akkurat som om den stikker av? eller noen andre skulle rekke å ta den før deg, haha?»

«Lyst på litt mat?» du svarer «ja takk, jeg skal bare….»

«Er du fornøyd med kroppen din?»  «Nei, jeg skal bare trene litt først, bli brun og rykke 30 år tilbake i tid»

Hva skal til for at du har det bra? Er fornøyd? Fri for…

«Jeg skal bare….

  • Få sendt av gårde den mailen
  • Få solgt den dritten på Finn.no
  • Tatt den telefonen som du gruer deg til
  • Bakt den kaka, som alltid brenner seg..
  • Vaska gulvet
  • Handla julegaver
  • Handlet
  • Bytte jobb
  • kaste ut gubben
  • Solgt huset… wæææ må kaste og rydde.
  • Flytte, enda værre.
  • Ha en bedre ferie, deilig. (Bare synd jeg ofte trenger en ferie når jeg kommer hjem også)

.. når jeg bare har gjort dette DA skal jeg!

JA HVA DA? Ha det bra? hahaha

Her om dagen tok jeg meg selv å si dette når Birk den eldste tvillinggutten min spurte om jeg ville ha en klem, så hørte jeg meg selv si «å ja Birk, jeg skal bare sette denne på plass» Det viktige… jeg skulle sette på plass var melka etter frokosten.

GALSKAP!

Det var akkurat da i det øyeblikket at dette blogginnlegget ble født og jeg bestemte meg for å vokte meg for å bruke disse ordene!

Det oppleves for meg som at jeg ofte bare skal ett eller annet før jeg kan slippe taket liksom! Hvorfor? Når jeg har studert min egen adferd er det på ingen måte noe avgjørende greier jeg bare skal gjøre. Likevel sitter jeg igjen med opplevelsen av at det er noe viktig jeg ikke har fått gjort… og jeg blir stressa av det! Da gjelder det å stoppe opp.

Hva hadde skjedd om DU rett og slett bare hadde gitt f++n?

Tenk over det neste gang du SKAL BARE, noe først.

Skalingenting klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

 

Hvem gir du det «lille» ekstra i hverdagen?

Hver eneste dag gir vi av oss selv til andre, til oppgaver, og til aktiviteter i hverdagen.

Men hvem gir du det lille ekstra til?

Hvem smiler du til når du egentlig er fokusert på noe annet? Hvem stopper du opp og gir den gode klemmen til i løpet av dagen? Hvem tar du deg tid til å ringe eller sende en melding til?

Hvem gir du en litt større dæsj tålmodighet i hverdagen din? Det lille ekstra som betyr så mye for den som får det!

Når jeg opplever å få dette lille ekstra, så er det ofte akkurat når jeg trenger det som mest! Det kan være en av gutta mine, som bare ser at jeg trenger en klem, egentlig før jeg har kjent etter selv. Da er det så godt å høre «Mamma vil du ha en klem av meg?»

Det lille gode ekstra!

En venninne som tar seg tid til å ønske meg en fin dag!

Eller denne lappen som jeg fant i boka mi, som mannen min skrev for en stund siden. Tok ikke lang tid å skrive, krevde veldig lite. Men for meg betyr denne lille lappen all verden!

Det å finne den igjen nå, gav meg på nytt det lille ekstra, i en innholdsrik hverdag!

20161009_005443

På jobben kan det være at noen kommer med en kaffekopp til deg, sender deg et smil gjennom døra, har fikset printeren som ofte er klikk. Små ting som betyr uendelig mye, spesielt på ekstra krevende dager!

Hvem skal du gi det lille ekstra til i dag?

Den ekstra gode klemmen Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

 

Frykten for å….

Tenk om du hadde latt være?

Eller verre, tenk om du lot være den gang og fortsatt angrer, angrer på at frykten vant. Du ga deg. Trakk deg fordi du var redd. Fordi du følte et ubehag.

Når vi snakker om følelser kommer vi sjelden utenom den som kan ødelegge mest for alt det gode engasjementet, for kreativiteten, for læringsmiljøer, for selvfølelsen og for sammfunnet vi alle er en del av.

FRYKT er noe vi alle kan kjenne oss igjen i!

Her har du det vi frykter mest:

  • Frykten for å bli avvist
  • Frykten for å bli avslørt
  • Frykten for å bli ledd av
  • Frykten for det uforutsigbare
  • Fryten for å miste noe eller noen

Hvordan møte frykt? Dette er følelser som griper i oss alle, uansett alder, kultur, og kjønn. Som begrenser oss selv, og får oss til å begrense andre. Begrenser, og gjør oss små og redde…

Hindrer oss i å våge, leve ut våre innerste drømmer, å gi litt mer fa.. og gi gass i dette ene livet vi har.

joda vi kan frykte høyder, edderkopper, trange rom, men det er ikke de som begrenser oss mest…

Frykten hindrer oss ofte også i å ta et skritt frem for andre. Alle kjenner vi noen som hadde trengt at akkurat du tok kontakt, at du tok initiativ, at du turte selv om du var bekymret, eller redd for å presse deg på, si noe feil, eller ta feil!

Åpenhet skaper muligheter, men da må vi tørre å være oss selv. Tørre å gi alt, selv om noe i oss og andre prøver å skremme oss fra det. «Sammen» er en trygg plass å møte frykten, så sørg for å være sammen med mennesker som unner deg det beste og vet å utfordre deg til ditt fulle potensiale.

Stå stødig i eget skinn, fordi frykt er bare en følelse som begrenser, når den er på feil plass til feil tid.

Xtramodigeklemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

 

Julegavetipset som ALLTID treffer, uansett!

Jeg husker for noen år tilbake så leste jeg en artikkel om menns følelsereaksjoner ved å være på kjøpesenter i juletider. Noen menn hadde like store følelsesmessige belastninger som jagerflypiloter. Jeg tror mange kvinner også i denne førjulstiden opplever høyt nivå av stress og uro.

Ferdig med julegavene….

De som faktisk er tidlig ute, som har alle pakkene ferdig pakket og pyntet skaper faktisk mer stress for oss andre! Gr… har du kjent på det?

Jakten på de rette gavene…

Uansett så jakter vi alle på de gjeveste gavene, til rett pris, og til rett person. Gaven som blir årets «hit». Er det slik at du kjøper noe bare for å kjøpe noe, da er det leit, skikkelig leit!

Jeg har tenkt å dele mitt «hotteste» julegavetips. Fordi jeg ønsker at både du og den som er så heldig å få en gave fra deg skal bli superfornøyd.

Tipset er enkelt: Gi bort en opplevelse.

Opplevelser gir helt klart MEST glede, om du virkelig er ute etter å skape godfølelse med gaven din.

Hva med å kjøpe noen billetter til for eksempel en forestilling på et kulturhus i nærheten av deg? Vi er så heldig å ha flotte Nøtterøy Kulturhus rett over haugen. Programmet er alltid variert bare se her eller ta en liten kikk på bildet under

Tid er den nye luksus, bruk mer tid på de du er glad i, ikke bare penger!

Selv forskningen støtter meg i dette. Selv om forskningen var ment på det å finne ut hva som gav deg mest lykkefølelse mellom ting og opplevelser. Så kom det fram i denne studien fra Cornell University at det gir oss helt klart mest lykke å invester i opplevelser. I følge Thomas Gilovich og kollegene hans, føler vi glede både før og etter vi investerer i en opplevelse.

Tenk da når du i tillegg gir den bort. Det må jo bli maks utbytte for innsatsen?

Opplevelsesrike klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

Kilde: Forskning

 

For tidlig å finne seg ny partner….

Noen ganger i livet når vi er ekstra sårbare og usikre på hva vi skal gjøre, kan vi falle for fristelsen å se utenfor oss selv. Spørre andre, eller rett og slett føle hva andre tenker uten at de sier noe.

Når, om eller hvis!

Når er det greit å finne seg en ny mann eller kjæreste om den du hadde valgt å leve resten av livet med døde? Eller kanskje du valgte å gå, at du kjente at forholdet du var i var ødeleggende og usunt. Eller kanskje følelsene var borte og du ønsket deg noe annet.

Hvor lenge bør du vente? Når føles det riktig for deg? Hva hvis du føler deg klar, og inderlig ønsker deg et nytt menneske du kan gi kjærlighet til og få kjærlighet fra? Eller hva om du trenger å vente, trenger tid for deg selv…

Hvem bestemmer? 

Mange «føler» på det når familie, venner, kollegaer og naboer uttrykker sine tanker om DITT liv, DINE valg, selv uten at du har spurt de om råd. Du kjenner det på kroppen, måten ting blir sagt på, kroppsspråk, og spørsmål som dukker opp.

«Er det ikke for tidlig?» «Hva vil folk si?» «Hva med ungene da?» «Er det ikke på tide å gå videre?» «Hvis du er alene for lenge blir du sær og kravstor!»

Som singel, alene, eller enke/enkemann følger det automatisk med en hel del usynlige føringer som virkelig kan gjøre deg usikker. De kan få deg til å ta valg på vegne av andres meninger.

Våre historier – Åpenhet skaper muligheter

Mange tar kontakt med meg fordi vi, Espen og jeg, har delt våre historier i bøkene våre: Sammen til verdens ende-En kjærlighetshistorie og Etter verdens ende- En historie om å velge livet! Hvor vi åpent forteller om VÅRE valg og hva vi følte.

Derfor blir jeg ekstra engasjert og trist når jeg får historier fra mennesker som ikke våger å velge det beste for seg selv, fordi andre mener det er feil!

Vi er opptatt av at mennesker i sårbare situasjoner skal få rom, og tid til å ta egne valg basert på hva de ønsker seg. Skape sin egen lykke, eller finne sin egen mening i tilværelsen. Ikke leve opp til andres forventninger. Du kan høre oss snakke mer om slike temaer i vår podcast Snakk Om!

Det renner over for meg når jeg hører at menneskers kjærlighet ikke får vokse. Ikke får utvikle seg, fordi noen mener at det er for tidlig, eller at noen skal føle på at NÅ er det snart for sent.

Du bestemmer når du er klar klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

 

Visdom og klokskap kastet bort på de gamle?

Hva er det som gjør at vi ikke verdsetter alderdommens klokskap og visdom? Her om dagen møtte jeg en aldrende mann. En gammel mann full av erfaring og kunnskap som opplevde at det å bli gammel var synonymt med opplevelsen av å ikke være verdsatt lenger.

Nye yngre krefter tar over viktige verv og arbeidsoppgaver i næringslivet.

De gamle presses ut, hvorfor? Er det slik at når du når en viss alder så er du rett og slett i fare for å ikke være en ressurs lenger?

Jeg er selv 42, og hører oftere og oftere at kvinner og menn i alderen 50 og oppover ikke lenger er like attraktive i næringslivet. De må bli der de er i frykt for å miste ansienniteten sin, og håpe på at de ikke «skvises» ut.

Det å miste jobben eller ønske om å bytte jobb som «gammel» er rett og slett en yrkesmessig død. Er det ikke plass til eller vilje i samfunnet vårt til å ta vare på denne visdommen?

Jeg undres og jeg blir trist av å tenke på det. Hva er vel verre enn å føle seg unyttig? Eller rett og slett en belastning for firmaet eller arbeidsplassen du er en del av.

Ser vi ressurser i alderdommen?

Klart vi skal gjøre plass til neste generasjon.

Men må det være enten eller?

Vi trenger alle å føle oss som en del av noe større enn oss selv. Jeg husker selv når pappa solgte butikken vi hadde drevet i mange år. Tomheten han følte. Joda han hadde gledet seg, sett frem til å fylle dagene med noe annet. Men, likevel kom tomheten. I mange år hadde han følt at andre trengte hans kunnskap og ekspertise. Nå stilnet det helt. Siden han var 14 år hadde han jobbet med hendene sine, vært kreativ og hans kunnskap etterspurt. Han valgte selv å slutte. Hvordan er det da for de som ikke vil slutte. Men som må? All den kunnskapen som forsvinner…

Klokskapen sitter i hodene på folk, og ved undring kommer den til syne…

Kan vi ikke verdsette folks behov for å bety noe og rydde plass både i hjertene våre, på arbeidsplassene og i samfunnet til å forvalte denne verdien på en bedre måte? Gi dem verdigheten tilbake? De som opplever å ha mistet den…

Den viktigste ressursen – Verdighet

Straks er det din og min tur til å stå der med lua og kunnskapen i handa. Hva med å gjøre «død» kunnskap levende igjen? Å gi folk livet tilbake.

Skrukkete klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

 

Hva sier folk om deg når du går?

For en stund tilbake satt Espen og jeg på Torp flyplass i Sandefjord og ventet på flyet vårt. Vi hadde plassert oss rett ovenfor et par som snakket ivrig med hverandre selv om det var gørrtidlig. Klokka var 0445. De smålo og koste seg. Vanskelig å unngå å ikke få med seg hva som foregår 50 cm fra der vi satt! Plutselig kom det en person til som paret tydeligvis kjente, de hilste og pratet sammen. Så gikk den kjente. Paret snakket ivrig sammen om den person de nettopp hadde møtt, med et negativt fortegn…

En reise inn i seg selv

Jeg hørte ikke så nøye etter lenger. Jeg hadde virkelig fått noe å tenke på IGJEN.

8M1A4186
Foto: Hilde Brevig

Det først som traff meg var: Hva sier «folk» når jeg er den som kommer for så å gå? Hvis det var jeg som kjente paret, hva ville de sagt om meg etter at jeg hadde gått videre?

Jeg tenkte på ulike mennesker jeg kjente og gjettet litt på hva jeg trodde de ville si. Ganske spennende, tenk etter selv!

Voksesmerter

Så tenkte jeg phu… det der er jeg egentlig ikke så opptatt av, hva andre tenker om meg. Det høres kanskje litt flåsete ut. Jeg er lidderlig opptatt av tilbakemeldinger fra de jeg er glad i, og de som er glad i meg. Men andre «folk» er jeg ikke så opptatt av hva måtte tenke og mene om meg. Spesielt ikke om det er sladder eller negative ting!

Hva andre sier?

Spesielt om de ikke har til hensikt å dele det med meg, men er mer opptatt av å dele det med andre.

Det som ble litt magisk for meg var, hva sier du om andre Bianca, når de går?

Fokuserer du på det positive? Er det hyggelig det du sier? Er det fremsnakking? Jeg kan ikke styre hva andre sier om meg, men jeg kan virkelig ta ansvar for hvordan jeg snakker om andre!

Som sagt jeg fikk litt å tenke på… For det er helt klart at hvordan jeg snakker OM folk også påvirker hvordan folk snakker om meg!

Fikk litt å tenke på klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

 

Lyden av et hjerte som slår

Det blir raskere mørkt om kvelden og det er fortsatt mørkt når du våkner. Vintertiden er her, mørket. På søndag var det farsdag. Det er en allerede stund siden klokkene ble stilt en time tilbake.

Det er med et smil og et salig grøss jeg tenker på stilling av klokker. Og mange minneverdige hendelser dukker opp.

Min pappa, urmakeren.

bilde-737x1024
Pappa, urmakeren. Som alltid var både tøff, tilstede og kjærlig.

Jeg har ikke tall på alle de gangene pappa og jeg reiste rundt i Horten by i stummende mørke 02.00 om natten for å stille alle de store kommunale klokkene.

Den siste var alltid den verste og den beste!!!

Horten Kirke. Nøkkelen var et eventyr i seg selv. Som jeg fikk passe på, stor, tung og veldig vakker.

Som liten var jeg redd for høyder, kjenner det for så vidt enda! Kirkeklokka satt helt i toppen.

Så det å nå frem til selve klokka i Horten kirke var som å delta på en blanding av en rute i 71 grader nord og en episode av Åndenes makt.

Stiger i alle vinkler, den som stod midt i rommet og ikke inntil en vegg var den verste. Steg i løse luften, svære dører som knirker, små luker vi måtte krype inn i, due-lik, støv, murpuss som falt av, og du hører ikke at det treffer gulvet, mørke kroker, stillhet, og menneskepust.

”Oppover, oppover, et skritt av gangen jenta mi” sa pappa. Jeg hørte alltid hjerteslag i ørene på disse turene.

Behovet for å stille de viktigste spørsmålene i livet fikk jeg akkurat her i Horten kirke.

De store spørsmål stilles til min store helt…

”Skal alle død?, hva skjer da? Finnes det spøkelser ? Vil jeg kunne lage små tegn når jeg er død, så de som lever vet at jeg ser dem? Vil du prøve å vise meg at du er der pappa, når du er død? ”

Urmakeren svarer etter beste evne og hans øyne var fulle av varme, ærlighet, humor og kjærlighet.

Pappa hadde alltid tid, hadde alltid lyst til å være sammen med meg, ta meg med, la meg oppleve og oppdage.

Jeg har så mye å være takknemlig for, i dag er jeg er ekstra glad for hans perspektiv på tid, at den ikke går, men kommer.

Dessuten husker jeg fortsatt hvordan han skal vise meg at han er der selv når han er død, vårt eget lille tegn. Som vi ble enig om der i stummende mørke i Horten kirke.

Jeg vet at akkurat det vil bety en hel del en gang der fremme i tiden som kommer…

Barndoms klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om