Jeg er redd mamma! Ikke tenk på det, det går fint!

Når jeg hører voksne si dette til barn, blir jeg rett og slett opprørt. Ørene mine blir røde, eller ikke hele øret, men øreflippene. Jeg sier ofte i fra.

Hvis et barn sier at det tenker på noe det gruer seg til, er engstelig for, eller kanskje noe som er ubehagelig, da får vi voksne oss til å si «IKKE TENKT PÅ DET!…»

Akkurat som om ungen eller barnet da tenker: «Åh, så fint du sa det. Da skal jeg IKKE tenke mer på det! Takk.»

Da lurer jeg på hvor det glapp for mange voksne, ungen har jo allerede tenkt på det! Og helt sikkert en lang stund før han eller hun sa det til deg! Barnet velger deg, for å snakke om dette viktige. Og du svarer «Ikke tenk på det, nå skal vi kose oss», eller «Det er jo lenge til», «Nå er vi ferdig med det»eller «Det er ikke noe å være redd for».

Jeg jobber mye med barn og unge. Jeg hører dette ofte i ulike varianter, og jeg blir aggressiv av det! Hva er det som gjør at ikke voksne vet følgende:

20161028_151422

Dette kalles anerkjennende kommunikasjon, og handler enkelt og greit om å bekrefte det den andre føler! Du behøver ikke være enig. Men du kan ikke si til et annet menneske at «DET kan du ikke føle, mene eller tenke…»

I dag fikk jeg vite om et barn på 10 år, som fikk beskjed om at han ikke skulle tenke så mye på den ulykken han hadde opplevd, og heller fortsette mer som før! Dette av fagpersoner.

«Du er så sterk, det fikser du lett, de er så flinke i dag…»

Hvis jeg kom til deg som 42 åring og sa følgende «Du, jeg tenker så mye på den tannlegetimen jeg skal ha til uka, jeg gruer meg så masse» Og du svarer «Bianca ikke tenk på det, det kommer til å gå kjempefint, det fikser du lett».

Da er jeg spent! Tror du jeg da slutter å tenke på det, at mine bekymringer går over? Og at jeg tenker, så flott da skal jeg ikke bruke mer tid på det! Tror du at jeg har fått det jeg trengte? Tror du at det var det jeg ønsket meg? Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men svaret er NEI.

Hverken ungen eller jeg spør deg om det er lurt, smart eller dumt å tenke på det. Vi spør ikke om din mening, eller om vi har grunn til å føle som vi gjør. Vi tenker allerede på det, og prøver å få hjelp til å snakke om det.

Å møte mennesker med spørsmålstegn, ikke punktum!

Hjelp til å tenke mindre på det kanskje, men da hjelper det ikke bare å si det. Kanskje vi må snakke sammen, om hva som gjør at jeg tenker på det, er det tidspunkter hvor jeg tenker mer, mindre på det? Hvorfor det? Har noe, eller noen hjulpet meg før? Hva sa de, hva gjorde de? Kan vi gjøre mer av dette? Hva skal du gjøre når du tenker for mye? Hva tenker jeg selv er lurt?

By på et spørsmålstegn, bry deg, undre deg sammen med meg eller barnet. Ikke tilby oss et punktum! Fordi det er like vondt uansett hvor gammel du er! (Ps dette innlegget var også en huskelapp til meg selv, fordi det er så lett å glemme)

Følsomme klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *