Lukten av ungen min.

Jeg kom inn fra byen, ganske sliten, svett og litt oppgitt. Ingenting av det jeg trengte å ordne hadde blitt slik jeg ønsket. Rart når det liksom starter litt skeis, da har det en tendens til å fortsette. Regner med at du også har opplevd dette.

Noen dager er mer innholdsrike enn andre…

I det jeg kommer inn døra, ser jeg at gangen er full av sekker, gymbagger, sko hulter til bulter (Aner ikke om det skrives slik, men tar en sjans). Jeg skyver alt til side mens jeg baner meg vei frem. Kjenner at jeg blir amper, og skikkelig provosert. Kjenner at setningen «kan dere ikke for en gangs skyld» innta munnhulen min. Det verste var at gutta er flinke til å rydde etter seg, så de hadde ikke fortjent å få denne leksa.

Bråstopp

Jeg vet ikke hva som traff meg, men det var helt klart av det gode. Jeg stod ved trappa opp til annen etasje, der lå genseren til en av de fine tvillinggutta mine slengt i det ene trappetrinnet.

Jeg satte meg ned i trappa, slapp alt jeg hadde i hendene. Plukket genseren opp som det var noe av det mest verdifulle i verden. Jeg lukket øynene og presset den mot ansiktet. Lukten av den ene gutten min, fikk meg til å ta meg sammen. Roe meg ned, puste, tenke og samle meg. Fikk meg til å kjenne et øyeblikk på hva som virkelig var viktig i livet mitt. Her satt jeg 42 år gammel og hadde vært så heldig å få to friske tvillingutter som nå var straks 16 år.

Alt tar slutt…

Jeg hadde jo alt, joda jeg hadde en dårlig dag. Men likevel hadde jeg alt. Akkurat nå var det som om livet minnet meg på det. Dessuten rakk jeg å bli litt trist også, for hvor mange år til ville det ligge ting litt her og der? Jeg kjente på hvor mye jeg kom til å savne tegnene på at gutta var her, sammen med meg og oss. At jeg kom til å savne livet vi hadde hatt sammen. Denne tiden er straks på vei til å renne ut…

Jeg reiste meg opp, smilte til meg selv i speilet og mumlet «I dag lærte du noe viktig». Det finnes noen dager som ikke er så gode, men det vil likevel være noe som er godt i alle dager. Jeg er ansvarlig for å se etter det, stoppe opp og nyte. Ikke minst gripe de øyeblikkene som byr seg frem som hverdagsmagi.

Voksesmerte klemmer fra Bianca Simonsen

Følg meg gjerne her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Snakk Om 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *