Ikke gjør som jeg gjorde!

I dag fikk jeg virkelig møtt meg selv i døra, det handlet om å våge å ta et skritt frem. Ofte oppleves det fra utsiden som sort hvitt. Men i dag fikk jeg et perspektiv jeg ikke har hatt før. Nå skriver jeg i koder, så det er på tide å komme til poenget!

Jeg har vært i København noen dager med Lotta, en av mine aller beste venninner. Vi reiser 1 gang i året til samme plass, samme hotell og nyter late dager sammen.

I år var det tydelig at jeg skulle lære noe. Noe viktig!

I en klesbutikk gjorde Lotta meg oppmerksom på to norske, ganske ufine damer i 50 åra. Det var noe ufordragelig over hvordan de høyt snakket om butikken, prisene, og jenta som jobbet der. De snakket høyt til hverandre og var umulig å unngå å legge merke til. Lotta måtte dra til en avtale hun hadde. Jeg ble igjen i butikken og prøvde noen fine ting. Det var i prøverommet det hele skjedde, det var her jeg overhørte at damene ville prøve noen sko på salg, og hun som jobbet der sa det var det siste paret. Den ene av damene fant et par sko til og snakket da høyt til den andre hvor lite hun likte å bli jugd for. Hun snakket nedsettende, som om den ansatte i butikken hadde bevisst løyet til henne, som om det var noe hun hadde hatt noe igjen for…Det hele var pinlig og vondt å overhøre.

Så skjedde det som fikk meg til å grøsse. Det var tydelig en klam stemning i hele butikken. Jeg hadde stoppet opp i prøverommet da jeg hørte den ene damen si «Hvor kommer du fra?» til den danske butikkansatte. Hun svarte «Danmark». «nei, der du egentlig kommer fra» den ansatte jenta sa nølende «Pappa er Dansk, mammaen min er fra Filipinene,» Hvor den andre damen svarte «ja det ser jeg jo egentlig». Det var tonen, måten det ble sagt på som satte seg som en jernklo i kroppen min.

Jeg døde litt i der og da i prøverommet.

Det blir ikke borte selv om vi lukker øynene.

Jeg ble nummen, usikker på hva jeg hadde hørt. Mente de det virkelig sånn? Jeg ble bare stående og tenke; NÅ MÅ DU GÅ UT OG SI IFRA!

I stedet ble jeg stående, helt lammet, som en forbanna statist i det prøverommet. Til de ufyselige damene hadde gått. Jeg gikk opp trappa til kassa og sa til jenta bak disken at jeg var lei meg for hva hun hadde opplevd. Samtidig ba jeg om unnskyldning for å ikke ha stått opp for henne.

Jeg lærte så hardt på denne turen, ta et skritt frem når du kjenner det i magen! Ikke nøl, lur, tenk eller reflekter, stå frem. Jeg skulle virkelig ønske det var til de to ufyselige norske damene jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde tolket dem feil. I stedet måtte jeg be om unnskyldning for å ikke være et modig medmenneske….

Jeg lærte på den harde måten! Og angrer på noe jeg ikke gjorde!

Klemmer i kø hilsen Bianca

Følg meg her:

Hverdagsheltinne på facebook | Instagram | Gjør en forskjell AS | Podcasten Snakk Om 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *